1. HELVETES FORGÅRD



1968: Sovjetunionen okkuperte Tsjekkoslovakia. Robert Kennedy og Martin Luther King blir skutt. På hitlisten lå blant annet: Congratulations ? Cliff Richard, og The Beatles med - Hey Jude og Hello Goodbye. Kronprins Harald og frøken Sonja Haraldsen blir gift, 29 august. René Samuel Cassin (Fransk jurist og dommer), tildeles Nobels fredspris for sitt arbeide med menneskerettighetserklæringen. Og jeg ble født i Fredrikstad, på gamle St. Josef sykehus, tirsdag 13 august. Og jeg vokste opp like utenfor Fredrikstad by, hvor vi da bodde, jeg, min søster, mor og far. Jeg vokste opp i et hjem der min far slo meg og mor. Min mor var inadekvat, med at hun selv hadde sine egne psykiske problemer, og ofte grunnen til at far slo meg. Jeg har da senere blitt fortalt av min mor, at jeg også ble slått og stukket med nåler av barnepiken mens jeg satt i barnevognen, når jeg var 3-4 år gammel. I min pasient journal står det da allerede i desember 1973 at far er desperat, slår kone og barn. I pasient journalen står det da også at min mor avviste meg følelsesmessig alt fra fødselen av.

Allerede da jeg var fem år gammel var første gang jeg ble sendt til Åsebråten barnepsykiatriske. Dette fordi jeg var et urolig og vanskelig barn. Jeg hadde da alt vist utagerende adferd i barnehagen, og personalet i barnehagen klarte ikke å kontrollere meg. Jeg husker ikke hva de gjorde eller skjedde på Åsebråten den gangen. Det eneste virkelige minnet jeg har i fra den tiden, er at jeg ofte sov ute i den gode varme grusen på gårdsplassen. Du tenker nå kanskje på hvordan man kan ligge ute å sove i grusen, og ha det minnet at det var godt og varmt. Det kommer nok av det at jeg ikke opplevde noe fysisk varme fra min mor, at min far slo meg, og at de da også alt da hadde begynt å medisinere meg med sovemedisiner og beroligende midler. Senere skulle det vise seg at denne følelsesmessige avvisningen fra min mor, i kombinasjon med volden fra far, skulle få store konsekvenser for andre. Blant annet volds tankene og redselen satte seg dypt i sjelen. Og det ble jo ikke noe bedre av at også andre påførte meg voldelige opplevelser senere når jeg begynte på skolen. Men jeg begynte først på skolen et år senere en det som var vanlig, på den tiden. Det med bakgrunn i at jeg var et svært urolig og vanskelig barn. I papirene som omhandler denne perioden i livet, så heter det at jeg allerede var en psykisk skadet gutt. At min far slo meg, alt fra jeg var liten og frem til jeg var rundt 14 år, noe som til tider skjedde svært ofte. Hvorfor han gjorde dette mot meg, kom av de mest banale og trivielle ting og hendelser, sett med dagens øyne på det som skjedde. Min mor var inadekvat som mor, noe som mest sannsynlig kom av at også hun ble mishandlet av min far, og hadde sine psykiske problemer, med et overforbruk av beroligende midler. Første gangen jeg selv kan huske at far ga meg juling, var jeg rundt 5 1/2 år gammel, da hadde en av naboene kommet å klaget, og beskyldte meg for å ha hvert inne hos de og ødelagt en båndopptager. Men jeg har ingen minner om å ha hvert inne i deres hus, og jeg sa da til far at jeg ikke hadde gjort dette, men han trodde da ikke på meg. Så han tok av meg buksa, la meg over sitt fang og brukte flat hånd og slo meg på rumpa, mange ganger. Jeg fikk så vondt at jeg ikke kunne sitte ordentlig på stolen ved middagsbordet.

En av de mer alvorlige opplevelsene, har jeg egentlig ikke noe direkte minne av selv, men kun en overveldende følelse av redsel og smerte. Men den er fortalt av andre i mine pasient papirer, og det er da tilfellet hvor min far banket meg med teppebanker og lærreima (belte), så hardt at jeg svimte av og ble sendt på sykehuset, det var en nabo som grep inn. Hvorfor han da gjorde dette, var fordi jeg hadde lekt i garasjen, og noe fyringsolje (parafin) hadde lekket ut på garasje gulvet, jeg var da vel omtrent 6 1/2 år gammel. Det har vært mange tilfeller med å få juling. Det «normale» var jo at jeg ble lagt over fars kne, med buksa nede, og han slår meg på rumpa med flat hånd eller belte. Men hvor mange ganger dette skjedde har jeg fortrengt, men det skjedde svært ofte. Senere gikk det jo over til å bli gitt «lusinger» i stedet, et slag i ansiktet med flat hånd, for det ble jo vanskeligere og vanskeligere å få lagt meg over kneet. Så jeg gikk og var redd og engstelig hele barndommen.

Hvor inadekvate mine foreldre egentlig var, kan man kanskje forstå bedre når jeg som 7 1/2 år gammel ble innlagt på sykehuset med alvorlig medisinsk forgiftning. Forgiftet av Salicyl og Diasepam, smertestillende og beroligende midler, som da hadde blitt gitt meg over en lang periode. Men derfor er også så mye av den volden jeg ble ut satt for blitt fortrengt inn i to enkle følelser av avmakt og redsel. De brukte tre dager på å redde livet mitt på sykehuset. Jeg svevde mellom himmel og jord. Legene var forbauset over at jeg faktisk overlevde. Hadde hjertet mitt ikke vært så sterkt som det var, så hadde jeg trolig aldri overlevd. Det som kanskje sitter mest igjen etter dette, er minnene om å kunne se meg selv uten i fra. Følelsen av å være uten for seg selv, samtidig som man føler at man ligger klistret rett opp og ned mot veggen. En skremmende opplevelse da, i etter tid en opplevelse til ettertanke.

Jeg var jo nå klar til å begynne på skolen, jeg hadde da ventet et år ekstra for å bli moden nok til å starte på skolen, med at jeg var et så urolig barn. Og også fordi jeg trengte tid til å lære meg å prate ordentlig, med at jeg stammet forferdelig. Videre slet jeg med astma, allergier og febergikt, men det er mest trolig at dette var psykisk betinget, med at jeg ble mishandlet slik hjemme, og at min mor var nærmest sykelig opptatt av at jeg måtte ha noen somatiske lidelser. For straks jeg kom bort fra min mor og far, hadde jeg ingen av de symptomer/sykdommene, og i dag har jeg hund og i mange år før har jeg hatt katt. At jeg hadde vondt i bena, og da vondt for å gå og løpe, skyldtes nok det at jeg var plattfot, for straks jeg fikk innlegg-såler i skoene, ble alt mye bedre. Men det medførte at jeg spiste mange piller jeg egentlig ikke trengte.

 

Så la meg først få fortelle litt om hvordan jeg hadde det ellers hjemme i mitt barndomshjem, på hytta og der jeg vokste opp. Hjemme hadde jeg mitt eget lille rom, innenfor mitt rom hadde min søster sitt store rom, hun måtte altså gå igjennom rommet mitt for å komme inn til sitt rom, og dermed ble det noen ganger bråk. Noe av bråket kom nok også av at hun mange ganger fikk nye klær og slikt, mens jeg da måtte overta brukt tøy fra henne, så jeg gikk ofte med klær med farger og slik som passet til jenter, og slikt blir jo også lett for andre å påpeke når jeg var ute å lekte, var på skolen eller gjorde andre ting. Min mor og far hadde ikke dårlig råd, for begge to jobbet, men jeg hadde veldig få klær i forhold til min søster. Det var jo også enkelte ganger det var slik at jeg ikke hadde ordentlige støvler eller sko å gå i, de var som regel for små, så små at at de sprakk, og da passet de jo, selv om sokkene stakk ut, både ved tærne og ved hælen. Og jeg var jo heldig og var glad den gangen jeg fikk arve de gamle støvlene etter min oldefar, for det var skikkelige støvler. Om jeg maste lenge nok, så fikk jo også jeg noe nytt, men det var vel mest for å få slutt på maset. Til å begynne med så hadde jeg ingen dør inn til mitt rom, men senere fikk jeg et forheng, etter mye mas og bråk, men søsteren min måtte jo fremdeles gå igjennom rommet mitt, for å komme inn på rommet sitt. Soverommet til mor og far lå da veg i veg med rommet mitt og rommet til min søster. Utenfor rommet mitt var det en trappe avsats med plass til en liten pult og lampe, det var her jeg satt på en krakk å gjorde skole arbeide. Inne på selve rommet mitt, som en gang i tiden hadde vært et bad, hadde jeg min seng under vinduet, under sengen hadde jeg to skuffer til å ha tøy i. Jeg hadde en liten kommode, med en skuff og skap under. I skuffen hadde jeg noe klær og skole saker. I skapet under hadde jeg lekene mine, det lille jeg hadde av leker da, for jeg brukte skapet mest til mine små eksperimenter, for jeg hadde en omformer, flere små elektriske motorer og duppdietter. Og jeg pleide å skru på alle mulige slags elektriske apparater, og noen ganger skjedde det små eksplosjoner, da jeg overbelastet små kondensatorer med omformeren, da lå det en stank og røyk i rommet, og helt ut på trappe avsatsen. Ellers når jeg skulle leke, så var jeg som oftest i kjelleren, hvor jeg da holdt på med masse rart, med å skru og undersøke alt mulig rart av maskiner, elektriske apparater. Det hendte jo at jeg fikk noen elektriske støt av og til, så sikringen på transformatoren røk støtt og stadig. Jeg likte jo å holde på med dette, for jeg hadde jo ikke noen lekekamerater i den rette forstand, jeg var jo gatens mest yndede objekt for mobbing og plaging. Jeg hadde jo en venn når jeg var liten sånn rundt 5-6 års alderen, som jeg den dag i dag husker godt. Men denne vennen gjorde da også at min mor reagerte med å tru at jeg var gal, syk på sinnet. Vennen jeg hadde het Snekkeren, og vi fant på mye rart i vår verden. Snekkeren var en fantasi venn, slik som Skybert i Albert Åberg, og det er jo ikke noe galt i å ha en slik venn, men det beskriver kanskje den ensomheten jeg egentlig hadde i mine barne år.

NESTE KAP - KLIKK HER

 

2 kommentarer

Skriv en ny kommentar

Rikard S. Larsen

Rikard S. Larsen

Fredrikstad

Utdannelse fra Høyskole, Akademi, Folkehøyskole. Foruten om Barne-, Ungdoms- og videregående skole. Jeg ser på ulike samfunnsspørsmål og forteller litt om mitt hverdagsliv. Jeg er dyslektiker. Kontakt meg på E-mail: rikard.simens.larsen@gmail.com hvis du vil.

rikard.simens.larsen@gmail.com



JEG ER OGSÅ PÅ

FACEBOOK


KATEGORIER:

ARKIV:

Følg meg : SAMFUNNSBLIKK

hits